Elizabet

Historien om Elizabet er hjerterå og nydelig. Jeg skrev den for noen måneder siden. Den er ikke ferdig enda, og på mange måter har den akkurat begynt. Mitt møte med henne forandret mitt liv, og derfor har jeg heller ikke publisert den før nå. Den måtte fordøyes. 

Den er skrevet på engelsk slik at noen av hennes familiemedlemmer òg skal kunne lese den. Kanskje er den litt for lang for en blogg, men jeg håper du tar deg tid til å dykke litt ned i en virkelighet som er så rå at vi egentlig ikke har mulighet til å forstå den.

The  vast differences between the Norwegian and Congolesian life comes to light as this story goes on.

 While I was treated like a princess back home, playing on » green pastures » with everything that I could desire and even more, safe and comfortable in the midst of my loving parents, there was a young girl 13 years old getting pregnant with her first child back in Lubumbashi in the Katanga province in Congo.

CHASED AWAY FROM HER OWN FAMILY

 Due to culture and tradition, she was then chased out of her family and sent far away.  Until this day Elisabeth doesn’t know where or who her family is.

While still pregnant, she went into an arranged marriage with Benjamin Kabundji Kongolo. A man that already had a wife. Since this one did not get pregnant he decided to take another one. Elisabeth was to fullfill  the purpose of getting a big family. She certainly did,  and got eight children with her  husband.

 After a while the motherhood was released int the other wife as well, and the family was growing.

A SURVIVAL STRUGGLE

At that time the big family was living in Kisangani where her husband worked at the postoffice.  Even a third wife was included in the family, which of course added even more children into the house.

Life became a struggle for recourses, and the lionesses arose and tried their best to fight for their own children.

The third wife was, of one reason or another, favorised by the husband, and he did not pay much attention to his offspring from the other two.

A SLAVE IN HER OWN HOME

The beautiful,  tiny Elizabet never got along with the third wife, and for some reason her life turned into a slavery for the rest of her family.  Her days contained hard work from sunset to dawn. Even during her pregnancies.

VIOLENCE AND BEATING

She was badly beaten by her husband every day for years, and her son tells it was very hard for the children to watch their precious mum being treated like this. They were too small to defend her, but big enough to understand the pain she was going through.

 Her tiny body was full of bruises, but luckily she was not seriously hurt.

At that time, when I was still enjoying my easy life,  you may think that this young lady was broken and could not take anymore, but the story continues and will reveal even more hardship and fighting…….. and pure evilness.

  In despite of her tender and beautiful  apperance, her inside was strong and her fighting spirit well established. She was putting her trust in God and went forward.

LEFT THE FAMILY FOR EIGHT YEARS

One of Elizabet ‘s daughters , Antionette had a heart disease  and she and the father of the house went to the Ivory Coast for her heart surgery. That trip lasted for eight years ! While the husband was absent, life became, if possible , even worse. Sixteen children to be fed and provided for without any regulary income.

A HARD LIFE

The money coming from the father during these years was only ment for the third wife and was not shared with the others. The first wife did  tailoring  to have some income, and in addition to take care of her big family, Elisabeth had to work as a maid to contribute to the fellowship. 

At least she could live without the violent threat from her husband hanging over her.

When the two wifes could not get the sufficient for themselves and their children, they were offered food and the basics from the neighbours. They even supported the children so they could go to school.

In 1990 Kisangani life became overwhelming and too hard for the family . The father of the house had still not returned, so the mums decided to go to Kinshasa, the capital, to join the rest of the family who was living there.

They went two and two by the river. A trip of 1700 km which could remain from one week to one month due to the water depht and the condition of the boat.  The income did not give them a chance to go all of them at a time, and they were dependent of getting free rides from  friends working on the boat.

BROKENHEARTED

So, one by one Elizabet had to send her children away , until she remained all by herself with her youngest daughter Mimi. She had nothing and nobody to rely on, and was completely surrendered to the mercy of those who pitied her.

It is not necessary to tell that life turned into a nightmare.

This continued for two years , then one day in 1992 she got the opportunity to go to Kinshasa, and she and her youngest one,  Mimi, started a long and exshausting journey to a new life.  Elizabet imagined a safer  and  more predictable life in the midst of a family.

THE ACCUSATION

Until today nobody knows why, but as soon as she arrived

 Kinshasa , her husband arranged a big family meeting where he accused her of occultism and declared her as a wich. The rest of the family was manipulated into a story of wichcaft and cursing, and Elizabet was chased out of the house and abandoned by all her family members. Her own children, who were either too young to understand or had already left home, could not defend her.

 There was no one who took her side or stood up for her, no one in the family who raised a question or defended the one who had cared for them through many hard years and showed them nothing else than faithfulness and caring.

WAR

Between 1998 to 2003 Elisabeth found herself in a warzone. The suffering among the people in Kisangani who hosted the conflict  was undescribable..

The war between Rwanda, Uganda and Congo ended 32 years of Mobutu dictatorship. During the rebellion,  over six millions of the population died and thousands of women were raped.  Elizabet were in the  middle of all the cruelty beyond understanding,  and saw every colour of the conflict.  One day she watched eight women being buried alive. Those horrible memories are still hunting her mind, and will probably always do.  Physical effects are still effecting her body as well. The beans given as an humanitarian aid, was poisoned by the Rwandians and many died or suffered from the the toxic effects.

ABANDONED

So, there she was, 33 years old, all by herself in the huge, raw  and overwhelming capital of the Congo. For a girl from the province, spending years in beautiful Kisangani, it must have been really traumatizing finding herself  in Kinshasa all by herself.

In addition to cope with the open wound in her heart,  caused by the accusation of being a wich, the loss of her dear children, and being chased out of her family, she had to deal with the threatening of the big city life .

Elizabet had no one to turn to and for several days she stayed out on the streets, frightened and starving without knowing where to go or what to do.

After some days,  she met with people taking care of her, and she managed to go back to Kisangani.

EVILNESS

To complete the evilness her husband called family and friends and spread the wichcraft rumors to the ones living there as well.

 Going back was as cruel and awful as staying in Kinshasa, maybe even worse, since her last hope was now fading away.

As a congolesian women, your life is very vulnerable and surrendered to others, especially the men. As a Congolesian women abandond by everyone, with heavy and false accusations on your tiny, narrow shoulders…well,  your life is worth nothing, seen through the heartless eyes of your surroundings.

Having to cope with her inner pain and her physical hunger, she was in a very bad condition.

Her only comfort was the Lord and the life she had in him.

As a revenge she took another man, and got pregnant. The result was precious, little Rebeka who is now a wonderful young girl at the age of seventeen. The relasionship with the man did not work out, and they left eachother.

 As time went by, thanks to the Lord, there was one man in the family who could think for himself. He knew this lady and understood that the accusations had to be false. He took Elizabeth into his house.

The rescue felt like being under the wings of the most highest.

 From 1998 until 2003 she had been all byherself, cut off of all communication with other people, being the outcast nobody was allowed to, or should talk to. Like being in a cell, trapped and without the possibility of interferring with other people. For 5 years Elizabet was a nobody.

A NEW LIFE BEGIN

Her son, Jean Bonheur who had been abroad some years for his education, knew nothing about what was going on back home with his precious mum. When the story reached him, his heart broke .  He took all his savings and parts of his scolarship to secure a house for his mum and sister in Kinshasa.

And for the first time in her life Elisabeth Tshilomba, who was now 45 years old, could sleep in a bed with a matress ! All of her nights until now,  she spent on the floor with a small something to cover her body.

FAMILY REUNION

When returning back to Congo Jean Bonheur decided to stay with his mom in the house and by that excample show the rest of the family that this precious , wonderful woman was worth being loved and appreciated. Slowly and step by step the family was united, and the understanding of the wrong doing that had been going on increased.

ELIZABET’S SON

Elizabet did not tell me this heartbreaking story. Her son Jean Bonheur did, and when he finished I cried for hours, getting a glimpse into this wonderful and strong woman`s life.

I met this young man and Elisabth`s son,  one year ago in the village of Buta, in the Bas Uele Province, far up north in the rainforest in the Congo.

We worked together for two weeks for the Norwegian Baptist union, and during these weeks our hearts connected strongly.

 So strong that I adopted him as my son, and since then he has been visiting with my family for 6 weeks this winter, We have started a humanitarian organization and a hospital together, and in April 2011, I find myself in his nation and hometown togheter with his people and family. From the first time he told me about his mom, I felt very connected to her,even though I’d never met this woman.

THE SISTER MEETING

On  the 8th of April the day I had been longing for appears.  Towards me in the front yard of her house she is. The most beautiful women you can imagine. A princess. Slim, tiny, beautiful eyes, radiating smile, charismatic and looking like a young girl. We fell into eachothers arms and none of us would let go.

Who needs a common language as long as our hearts speaks so strongly. A very precious and God -given moment.

So after 51 years we met. Our meeting was a part of our heavenly fathers wonderful logistics and the beginning of something new for the both of us. A meeting with her became for me an encounter with my heavenly father as well.

SURPRISED

I was surprised to find a woman with an upraised mind, a soft  and generous heart and a natural authority combined with humbleness. Her wisdom of life had been payed for with a very high prise.

You don’t need to speak to her to understand her wisdom and knowledge. It seems like God has compensated her for her lack of skills when it comes to writing and reading in so many othe ways. It ‘s obvious that He has raised her up and blessed her with a very visible dignity. Among many others she is a lady that is beeing seen.

Her lifestory became a gateway into something new for me, because I realized that she is maybe not the only one in the beautiful,  but still so poor and struggeling nation of Congo that has a story like this.

VISION

Most congolese women are in desparat need of being loved with a pure and undemanding love.  They are like captivated daughters waiting to be awakened and rescued by a love bigger and stronger than any of their chains. To be crowned as the princesses they really are, to be given dignity and authority. To be appreciated for whom they are, not what they are producing . To be removed from their ditches and into places with fresh water and new clothings.

My dream is to establish women conferences where these elements can be planted into their lives. To take them aside, give them dignity and treat them like the princesses they are. To create a platform of restoring and healing, to let them regard themselves in the mirror of God’s undemanding love and to let them fall in love with Him !

This will lead to a higher level of inspiration which again leads to action and initiative!

Kongo fanger hjertet

Mettet på inntrykk kom jeg hjem fra min andre Kongo-tur for noen uker siden.
Det tar tid å fordøye alle bildene på netthinnen og historiene i hjertet
, men etter en del sorterings arbid har ting kommet på plass på "harddisken" .
Det mest fantastiske med å reise, er møte med nye mennesker, og selvfølgelig "gamle" høyt savnede venner.
Det ble mye latter, og mye tårer, og jeg slutter aldri å forundre meg over at jeg stadig vekk opplever å være "hjemme" i totalt ukjente settinger. Det viser vel bare at hvor du er spiller liten rolle så lenge hjertekontakten er etablert.

Turen ned tok ikke mindre enn 23 timer og var ei skikkelig melkerute med mellomlanding og flybytte i Paris,Casablanca og Libreville før ankomst Kinshasa. Alt på grunn av et forsinket Air France-fly fra Oslo til Paris (derfra skulle jeg jo så enkelt som bare det sette meg på en direkte Air-bus til Kongos hovedstad)

Ja, ja, det å forflytte seg mellom kontinenter er jo i seg selv et eventyr, og når en reiser alene så blir alle opplevelser enda sterkere, så det var bare å gjøre det beste ut av det......og hadde det ikke vært for denne forsinkelsen, så hadde jeg gått glipp av et veldig spennende møte med ei fantastisk dame!!

17 dager i en verden så annerledes fra min som det går an, ble en opplevelse for livet som satte dype spor. Noen av sporene kommer jeg til å dele med dere her på bloggen, andre spor er så dyrebare og spesielle at de passer best i hjertet mitt og som minner som kan tas fram igjen og igjen.
Ikke det at jeg har tenkt å leve lenge på minnene. Neste tur er allerede under planlegging :-)

Nadine

Nadine Buaka er en ung kvinne, enslig mor for to barn og medlem av LYREC (League for the Youth for Renaissance of Congo) som er vår samarbeidsorganisasjon i Kongo. Hennes historie er ikke en historie om en dans på roser, snarere om en kamp blant torner. Likevel har hun reist seg og blitt en ressurs for mange unge mødre i bydelen sin

Nadine er leder for en kvinnegruppe  som driver informasjonsarbeid for unge enslige mødre  i  bydelen Masina i Kinshasa. Mange av dem har vokst opp uten en mor og trenger rett og slett å lære hva det vil si å være en mamma, og hvordan de best mulig kan beskytte seg selv slik at deres barn ikke skal oppleve å bli morløse.

For tiden bor hun og barna hos hennes foreldre.

Hver dag prøver hun å selge en liten sekk med kull for å skaffe penger til mat.

Nadine har vært gift med en mann hun selv valgte ut (Ja, det skjer også), men ekteskapet varte ikke lenge, siden han kom fra en annen stamme og motsetningene og tilpasningsvanskene ble altfor uoverkommelige.  Hennes drøm om et lykkelig ekteskap brast, og når du leser videre er det lett å se hvorfor.....Ekteskapsløftet kunne ikke stille opp mot stammens forferdelige tradisjon.

Selv kommer  Nadine fra Yaka stammen som hører hjemme i den sentrale delen av Kongo. Mannen kom fra Yanzi stammen i samme område.

Brutal ektekspslovgivning

Yanzi stammen har sin egen lovgivning når det gjelder ekteskap. Den er grusom, men likevel anerkjent av flere kirker såvel som landets offisielle lovgivning , og vel kjent i Kongo.

Denne ekteskapstypen blir kalt Kituidi og gjelder kun kvinner, og er et arrangement der eldre menn gifter seg med mindreårige døtre innen familien.  Det finnes ingen positive historier  å fortelle når det gjelder denne typen ekteskap.

Nadine forsto etterhvert hva som foregikk og kunne ikke aksptere det.  Hun forhandlet med sin mann og hans far for å unngå dette, men  stammens lov sier at for å løse sin mann fra Kuitidi, måtte hun betale. Det hadde Nadine ingen mulighet til. På grunn av hennes  motstand mot stammens regler , ble hun aldri godtatt av verken svigerfamilen eller av stammen ellers.

Barna dør en etter en

I løpet av fem års ekteskap  fikk hun fire barn med sin mann. En etter en døde de , og en gang i året måtte Nadine begrave ett av barna sine.  Det skal ikke mye innlevelse til for å forstå hvor ulykkelig  hun var av å være fanget i  død og grusomme tradisjoner.

Fordi hun ikke kunne betale sin mann ut av tradisjonen,  kom det i tillegg stadig flere” koner”  inn i familien.  Nadine fikk enda to barn med sin mann og bestemte seg for å forlate ham mens de ennå var i live.  

Frihet

Hun flyktet med de to barna, og de har ikke vært syke siden. Nadine sier hun opplevde at ved å flykte fra ondskapen,  så ble  sykdommen brutt over  hennes to yngste barn.

Nadine  er ikke glad for å være skilt, men har fått god støtte i menighten sin og stor forståelse for at det viktigste var  å beskytte seg selv og barna mot ondskapen hun levde under.

Hennes historie er ikke enestående, og  det finnes desverre mange unge jenter i samme situasjon.

Leder for kvinnegruppe

 Midt i en strabasiøs hverdag som enslig mor og forsørger for to små barn er altså Nadine en resurssterk og omsorgsfull ung dame.

 Hun ser at behovet for mødregruppen er stor og bruker mye av sin tid på dette. Det er beundringsverdig, og vi ønsker å ta vare på kvinner som Nadine. Hun betyr en stor forskjell for sine omgivelser og er initiativrik og kreativ.

Vi ønsker å hjelpe de unge, enslige mødrene i Masina gjennom arbeidet vårt i bydelen, både ved hjelpinformasjon, praktisk hjelp og  å gi dem et bedre liv ved å lære dem å lese og skrive. Dette er og en del av sykehusarbeidet vårt.

Oase

Vi ønsker at sykehusområdet vårt skal være som en oase i bydelen, der mennesker kan  komme å finne hjelp og omsorg i en vanskelig livssituasjon.

Vil du hjelpe oss å hjelpe?
Masina Mercy Hospital: 3240.07.12432
www.mercy4congo.org

Kampen mot HIV og AIDS

Over trehundre kvinner fra Tshangu distriktet i Kinshasa var samlet da Mercy4Congo og LYREC(League for the Youth for Renaissance of Congo)  arrangerte et to dagers forum i Masina, Kinshasa.

HIV og AIDS er en realitet i vår tid, og viruset sprer seg som ild i tørt gress i et samfunn som ikke er preget av monogame ekteskap, og der kunnskapen om hvordan en skal unngå smitte,  hos de fleste er lik null.

Afrika er den delen av verden som har flest smittede . I følge UNAIDS er det kvinner og ungdom som er i den mest sårbare gruppen.

Prostitusjon for å få mat

Madame Mbelu som er en av deltagerne på forumet, forteller at kvinnene er de som holder familien oppe , og har de ingen andre muligheter, selger de sex for å kunne brødfø familien sin. Bruk av kondom er for mange av dem et fremmedord, og de skjønner ikke sammenhengen med smitte.

Blant de unge er sex underholdning og tidsfordriv

 En ung jente som deltok på infokampanjen vår forteller at siden de ikke har strøm, tilgang på TV , bibliotek, skolegang og  andre ting å fylle livet med, så bruker de sex som tidsfordriv og underholdning. 

 Uvitenheten  om hvordan man blir smittet er stor. Mange unge  kan verken lese eller skrive og får derfor heller ikke nødvendig informasjon.   I tillegg er mange redde for å bli stigmatisert og unngår derfor å teste seg, noe som er gratis.

Mange unge dør av Aids og samfunnet er ikke forberedt på å ta seg av de som er smittet, og  av alle barna som er morløse.

Vi ser mer og mer hvor viktig det er å drive informasjons og holdningsskapende arbeid.  Det idèelle hadde jo vært om folk levde i tosomhet og ikke fant på noen sprell, men det er langt fra virkeligheten, og da er det viktig med opplysning om bruk av kondom, avholdenhet og  hvordan unngå smitte. 

En av de unge jentene som har engasjert seg i kampanjen og er leder for en gruppe unge mødre, er Nadine. Hun har i likhet med mange andre på sin alder en historie som ikke er en dans på roser, men snarere  en kamp i tornekrattet!  Les om henne i  neste blogg......

Vil du være med oss å hjelpe denne sårbare gruppen slik at vi kan holde flere kampanjer og tilrettelegge for holdningsskapende arbeid blant ungdom?

Konto: 3240.07.12432

Baby Inga

Vi hadde vært ute på padletur på Ruby river, og var på vei fra elvebredden og opp til stien som førte til stedet der vi bodde. På veien kom vi forbi noen jordhytter, og fikk øye på en ung mor med en nyfødt liten baby.

Jeg synes babyer er noe av det deiligste som finnes og selvsagt ble det en stopp der og beundring av verdens skjønneste lille jente.  Lillejenta hadde ikke fått noe navn enda, og de fleste der mente at siden "mondele", les: "hvite damen", het Inga, var det et helt naturlig navnevalg. ..Og sånn ble det. Lurt det, siden det forplikter å ha en liten baby med mitt navn, men jeg hjelper så gjerne til.....

Malaria
Etter noen dager kom en fortvilet mor til oss bærende på baby Inga som så mer død enn levende ut. Mammaen var 19 år og det var hennes andre barn. Pappaen visste ingen hvor var hen. Det var tydelig at babyen var syk, og etter en legeundersøkelse viste det seg, ikke overraskende, at hun hadde fått malaria. Myggnettet som mødrene får delt ut lå fremdeles ubrukt.
Det er akkurat som om det er vanskelig å ta inn over seg viktigheten av myggnettbruk.

Uttørket og med høy feber
Baby Inga hadde høy feber og hadde ikke tatt til seg melk på to dager. Livstruende for en liten kropp på 4 kilo. Inntørket og med overfladisk pust lå hun der i armkroken min, og vi tenkte vårt. Mammaen hadde melkespreng og var fortvilet.  
Vi fikk tak i medisiner, men å få det i en baby på 1 og en halv uke som nesten er i koma, er jo et kunststykke. Jeg kjente jeg ble fortvilet og tenkte at det kan jo ikke slutte her. Lille Inga skal jo leve og bli ei stor flott jente som skal være med å bygge opp landet sitt.
Vi la hendene på henne og ba om at hun måtte få leve.  En blir så avhengig av Gud på et sted der en mangler det meste av medisinsk utstyr.

Sukkervann
Jeg foreslo å prøve å gi kokt sukkervann for å få liv i jenta slik at hun og kunne drikke medisinene sine. Mammaen var sjokkert over forslaget og mente at det kunne (av en eller annen grunn) være farlig , men da var jeg temmelig desperat og fortalte henne i klartekst at enten har du en død baby eller så har du en med sukkervann i kroppen som lever!
Det ble sukkervann, og under over alle under: Baby Inga kom seg og klarte å få i seg medisiner. Den lille kroppen begynte å vri og strekke på seg og kom med små grynt. Hvilken herlig lyd. Etterhvert åpnet hun øynene og kikket på meg.

Informasjon - alfa og omega
Jeg bestemte meg for at jeg i hvertfall skulle gjøre det som sto i min makt for å få i gang informasjonskampanjer for nybakte mødre om viktigheten av å bruke myggnett. Viktigheten av væskeinntak (bruk kokt sukkervann viss babyen ikke klarer å suge) og for all del kle av, og ikke på babyen når den har feber.
Det er noe av det vi driver med i dag på Inga Mercy Hospital, og vi ser allerede resultater.

Gojenta vokser og trives
Baby Inga er nå ei frisk, lubben, lita jente på 6 måneder. Hun har hatt en omgang til med malaria, men medisiner tok knekken på parasitten i denne gangen og.

Vil du hjelpe oss å hjelpe?
Masina Mercy Hospital: 3240.07.12432
www.mercy4congo.org

Angel

 Søndag 30. januar 2011 hadde vi vår første operasjon på Inga Mercy Hospital (Masina Mercy Hospital)

Angel kom til oss pålørdagen og var kritisk syk.  Den unge jenta hadde Malaria og Tyfoid (trope sykdommer forårsaket av parasitter) i tillegg til Blindtarmbetennelse og en cyste.

Angel  hadde hørt om sykehuset som var nyåpnet gjennom venner, og visste at de to første dagene var alle konsultasjoner gratis. Hun var ikke sen om å benytte seg av anledningen, og følte at dette var hennes siste håp.

Hun visste om cysten og at hun måtte ha kirurgisk behandling, men hadde ikke penger. Operasjonen  og den medisinske behandlingen var vellykket, og i dag er Angel  frisk.

Mens Angel var på sykehuset fikk vi høre historien hennes

Den vevre unge jenta ble født i 1993 i Bandundu provinsen som en av 25 (!) søsken i en veldig fattig familie.. Det hører med til historien at hennes far hadde flere koner.

Foreldreløs

Da Angel fremdeles var ei lita jente, bestemte moren seg for å dra til Angola for å søke lykken der. Angel ble  plassert hos morens yngre søster, som hadde mange barn og ta seg av fra før. I Kongo, som i stort sett alle deler av Afrika, er det sånn at farens ansvarsfølele overfor barna stort sett er fraværende, så der var det ingen hjelp å hente.

Prostitusjon

For fem år siden, i en alder av 13 kom hun alene til Kinshasa og flyttet inn til en annen søster av sin mor. Livet var ikke enkelt for den unge jenta, og hun ble raskt et offer for vold og overgrep. Som 14 åring hadde hun sin første abort på en lokal sykestue. Etterhvert så hun ingen annen utvei enn prostitusjon for å overleve, og det ble flere aborter etter det.

Abort er totalforbudt i Kongo, og blir det oppdaget, kan  straffen bli livsvarig fengsel. De blir derfor utført illegalt og under elendige omstendigheter.  Angel var nå redd for at hun aldri kunne få barn, og bestemte seg da hun ble gravid for fjerde gang, at hun ville beholde barnet.

Det er håp

Vi vet ikke hvordan det vil gå med Angel og den lille sønnen hennes, men vi er i allefall glad for at livet hennes ble reddet, og at hun nå har en mulighet til å skaffe seg et levebrød, og at sønnen

ikke ble morløs!

VI ønsker at Angel skal være en representant for alle de vi ønsker å hjelpe. Mennesker, og spesiellt kvinner, som ikke har noen mulighet til å få medsinsk hjelp og oppfølging, som lever med fattigdom, overgrep og vold , har nå fått en mulighet til hjelp. Vi kan ikke hjelpe alle, men lover å hjelpe noen.

VIl du hjelpe oss å hjelpe?